Svenn Rommerud- Debut på blogg og nyssgjerrig på sosiale medier

Dette kunne jeg aldri ha forutsett at jeg kom til å ha en blogg. En ting er at jeg er opptatt med prosjekter som krever mye tid, men også fordi data og blogg er to ukjente ting for meg. Det var barnebarnet mitt som under en søndagsmiddag krevde at jeg skulle være med å se på bloggen hans så fort kakene var spist. Jeg simpelthen kunne ikke si nei til Rommeruds eneste konfirmant i år, så jeg ble med på datarommet.

WOW- Opplevelsen av en offentlig og effektiv dagbok
Det som møtte meg var egentlig en liten wow- opplevelse. Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på dagbok når jeg så hans oppsett. Han viste meg noe fra en klassetur like før skoleslutt ifjor. Her hadde han skrevet hva som skjedde og lagt til de bildene han likte best. Bare dette syntes jeg var fantastisk. Når sønnen min hadde vært på klassetur måtte jeg selv levere filmen fra kameraet, vente noen dager, gå tilbake å hente bildene. Nå kan du dele opplevelsene dine med de nærmeste og ja, til og med de som ikke står deg nært i det hele tatt, omtrent på sekundet. Noe så effektivt, helt utrolig.

Ikke narr meg til å le, Svenn Rommerud på nett?
Jeg har diskutert blogg og sosiale medier med en rekke bekjente. De fleste flirer godt og sier det ikke er til nytte, andre har greid seg et helt liv foruten- hvorfor snu nå? Jeg har hørt mange stusse over dette; - du kan da ingenting om data, svenn.- Rommerud på nett, tenke seg. - Jøss, Svenn Rommerud her? Trodde du bare var på nettet om dagen. Bekjente jeg ikke har snakket med på år og dag, men som jeg møter tilfeldig kan fort starte samtalen med -det går rykter om at Svenn Rommerud er blitt smittet av datavirus? Og ja listen over kommentarer og vittigheter er lang.
Egentlig synes jeg dette er litt morsomt, for hadde jeg hørt at jeg kom til sitte å skrive blogg for ett år siden, ville jeg ha ledd meg til sykehusplass. Jeg vet ikke om de klarsynte ville sett dette engang.

Svenn Rommerud is on Facebook
Jeg har alltid latt meg fascinere av unge mennesker. De tenker så annerledes enn hva jeg selv gjør. Daglig blir jeg avslørt av ungdommer som har ideer og tanker som er langt smartere enn mine egne, og det er vel derfor jeg kanskje blir så fascinert. Samtidig er mange også svært uredde, og dette er en egenskap jeg alltid har hatt enorm respekt for.
Jeg lot meg fascinere for under en måned siden når jeg leste: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=579955 Her ble to jenter på 10 og 12 sittende fast i et avløpsrør. De hadde mobiltelefon tilgjenglig. De fikk hjelp, men de ringte aldri nødnummeret. De brukte Facebook!?!
Kanskje ikke snartenkt, men jeg lot være å tenke negativt på jentenes vegne. Jeg spurte meg heller om hva Facebook har når folk heller velger å melde om nødstilfeller via Facebook istedet for å ringe nødnummeret? Dette måtte jeg bare prøve å få et innblikk i.
Det er umulig å ikke ha hørt om Facebook, enten man vil eller ikke. Jeg har tilhørt den gruppen som ikke vil høre om Facebook, men dette fikk meg nyssgjerrig. Så..1 time senere..Svenn Rommerud er på Facebook!!
Jeg har ikke følt meg så kry siden jeg var liten gutt. Men jeg innså vel bare et kvarter senere at jeg oppdaget dette noen år for sent, eller kanskje omvendt, Facebook ble oppfunnet altfor sent. De fleste av de jeg kjenner og kunne tenke meg å invitert, tilhører blant de som virkelig ikke vil vite av Facebook, og da er det vel liten vits i å være ensom på nett, når man kan være sosial på blogg. Noe mer innblikk av Facebook fikk jeg ikke. Men jeg kan skjønne jentenes tankegang. Mitt barnebarn har 670 venner på Facebook. Om dette er normalt for ungdom, ville de kanskje heller si ifra til venner istedet for ukjente på nødsentralen. Allikevel fortsatt litt uforståelig for meg, men nå har ikke jeg en eneste venn på Facebook heller.

Sosiale medier er usunt
Om noen har lest så langt så har dere vel nesten bare ventet på å se meg skrive en tittel som den overfor. Men når jeg leser om tenåringsjenta på 15 i fra Storbritannia som ble mobbet og sjikanert på Facebook, som førte til at hun tok selvmord, kan jeg ikke holde tilbake denne tittelen. Disse mediene gjør på mange måter verden helt trådløs og privatlivet kan fort legges ut fortløpende. Men hvorfor vedkommende orket å ha Facebook skjønner jeg ikke, men det er heller ikke hovedspørsmålet, for det er ingen lov som sier at dersom du er mobbeoffer, får du ikke opprette profil på Facebook. Det er alles rett. Og det er mobberne som ene og alene må ta konsekvensene.
Jeg mener ikke å høres hard ut mot dagens ungdom, det var nok av mobbere når jeg var 15. Forskjellen var stortsett at når skolen var slutt, tok også mobbingen slutt. Idag, med medier som Facebook, fortsetter mobbingen også etter skoletid.
Når jeg var ung hendte det at mobbeoffere byttet skole, dette hjalp stortsett, men idag kan du sitte på andre siden jorden uten at mobbingen tar slutt. Og som i denne jentas situasjon, hadde mobberne fra tidligere skoler oppsøkt elever på de nye skolene slik at mobbingen fortsatte.
Hva gjør man da? Selv jeg som er nesten 50 år eldre finner ikke noe godt svar på dette.
15 år, forsvarsløs og alene mot resten av verden...Livet kan være blodig urettferdig.

Sosiale medier innhenter en manns fortid
Selv om sosiale medier kan misbrukes, kan jeg ikke nekte for at dette er et verktøy jeg sårt skulle hatt når jeg var yngre. Ting vi trodde var raskt før i tiden, blir i dag brukt som paradokser i forhold til hvilke verktøy og ressurser man har i dag. Jeg husker for eksempel under tiden når jeg opprettet Dansk Varekodemite, hvor fornøyd jeg var med brevbudene. I dag er likende dokumenter sendt ved hjelp av to tastetrykk og et klikk på send. Der er klart vi ler godt av den tiden i dag, men sett fra en noe mer alvorlig side, tenk hvor mye mer vi kunne fått til, dersom alt hadde vært like effektivt som i dag?
Når barnebarnet mitt selv er blitt bestefar, vil nok han sikkert føle akkurat det samme som det jeg gjorde når han viste meg bloggen. Utlevd og ineffektiv. Dette er selvfølgelig bare overdrivelser, mer korrekt sagt; en tankevekker for at teknologien ikke er til å kimse av.
Jeg hadde skrivemaskin, han har PC, hva hans barnebarn vil bruke vet jeg ikke, men er det noen som i det hele tatt kan forutse det? Hvor mange tenkte på ADSL de 10 minuttene man satt og ventet mens modemet ringte og koblet seg til internett? Etter min hukommelse avhengte også hastigheten på internett etter hvor mange som var koblet på samtidig som deg selv. Det er jo nesten flaut å si at dette var for bare 10-12 år siden.
Når man ikke tror at ting kan gå fortere eller bli bedre enn hva det gjør per dags dato, er det alltid noe nytt ute når du minst venter det.
Teknologiens veier synes jeg er like uransaklig som Herrens. Og er i alle fall utenfor mine evner å kunne spå fremtidens teknologi.

Når vil Svenn Rommerud blir friskmeldt etter dataviruset?
Nå som jeg tror jeg skjønner internett litt mer, blir jeg nok aldri frisk fra datavirus, men dagen jeg skjønner at jeg virkelig ikke skjønner internett, da er jeg nok også ferdig som surfer. Innen den tid skal jeg bare la meg fascinere mest mulig.